søndag 8. februar 2009

En livshistorie

Jeg har ofte vært irritert på ei dame som går å selger sukkertøy i gaten. Hun prater så kjempe mye og skjønner ikke at jeg ikke bestandig har så lyst til å prate med henne. Og jeg skjønner aldri hva hun snakker om, for hun snakker så utydelig og fort. Hun prater også mye med Armando, Pappaen min her i Peru, og han fortalte meg her om dagen historien til denne dama.

Hun er mor til tre voksne jenter, som alle har flyttet ut av landet. En bor i Chile, en annen i Tyskland og den siste i Spania. Dropsdamen har nesten ikke kontakt med jentene sine, for de vil helst ikke ha noe kontakt. Da hun var ung fikk hun diagnosen Schizofreni og i tillegg til dette har hun epilepsi. Det er klart at det er vanskelig med begge disse diagnosene.
For noen år siden reiste hun og mannen hennes til datteren i Chile. Det var meningen at de skulle bo der hos henne, så de solgte huset sitt for å få penger nok til billetten. Problemet var at det ble ikke så bra i Chile som de hadde håpet, så de reiste tilbake hit til Jose Galvez. Nå bor de i et skur oppe i fjellsiden her. Mannen hennes har alkoholproblemer og hun går rundt hver eneste dag og selger drops. 20 øre per drops. Hun kan umulig tjene veldig godt på det. Ikke nok til både medisiner og mat.
Det er ikke et lett liv for de som ikke har noen ting. Og det er vanskelig å komme seg ut av det. Neste gang jeg møter denne dama skal jeg absolutt kjøpe meg noen drops, kanskje den krona jeg gir henne kan hjelpe henne på veien til å kjøpe seg et nytt hus?

tirsdag 3. februar 2009

Jeg gleder meg til å bli mamma


Jeg har alltid hatt lyst til å bli mor, og det er egentlig noe jeg har gledet meg til lenge, men nå begynner det å gå opp for meg for en fin jobb det er. For det er absolutt en jobb, 24 timer i døgnet skal du passe på dette barnet. Sørge for at barnet har det bra, er ren, får nok mat og vann. I tillegg må man følge med på hvordan barnet utvikler seg, og lære det viktige ting som å prate, spise, gå og normal folkeskikk. Jeg beundrer virkelig jentene på senteret, de er virkelig flinke med barna sine. Selv om ungene ofte er litt skitne eller de ligger å skriker litt lenge for mora ikke hører babyen sin, så er de gode mødre. Alle er kjempe glade i sine barn, ingen av ungene mangler kjærlighet. Jentene på senteret er ikke bare mødre, de er også tenåringer. Som tenåring er man ofte i en litt ekstra sårbar posisjon. De sliter ofte med å «finne seg selv» og slike ting. I tillegg til dette holder disse jentene på med å bearbeide en vond fortid, noen er voldtatt, andre har ikke foreldre og noen er utsatt for mishandling. Det er ganske mye ting å bearbeide når man i tillegg skal passe på et barn og tilpasse seg rollen som mamma. Når en 13 år gammel jente klarer å takle alt dette, og likevel le og tulle, leke og ha det gøy, da tenker jeg at jeg skal klare helt fint å bli mamma og alle utfordringene det gir. Og selv om det er jobb med babyer/barn, så er det jo for det meste en koselig jobb som jeg gleder meg til!

Juan Carlos og jeg


Ikke det at jeg er begynt å planlegge noe enda... :)


Cielo, Juan Carlos og Miguel.