En livshistorie

Jeg har ofte vært irritert på ei dame som går å selger sukkertøy i gaten. Hun prater så kjempe mye og skjønner ikke at jeg ikke bestandig har så lyst til å prate med henne. Og jeg skjønner aldri hva hun snakker om, for hun snakker så utydelig og fort. Hun prater også mye med Armando, Pappaen min her i Peru, og han fortalte meg her om dagen historien til denne dama.

Hun er mor til tre voksne jenter, som alle har flyttet ut av landet. En bor i Chile, en annen i Tyskland og den siste i Spania. Dropsdamen har nesten ikke kontakt med jentene sine, for de vil helst ikke ha noe kontakt. Da hun var ung fikk hun diagnosen Schizofreni og i tillegg til dette har hun epilepsi. Det er klart at det er vanskelig med begge disse diagnosene.
For noen år siden reiste hun og mannen hennes til datteren i Chile. Det var meningen at de skulle bo der hos henne, så de solgte huset sitt for å få penger nok til billetten. Problemet var at det ble ikke så bra i Chile som de hadde håpet, så de reiste tilbake hit til Jose Galvez. Nå bor de i et skur oppe i fjellsiden her. Mannen hennes har alkoholproblemer og hun går rundt hver eneste dag og selger drops. 20 øre per drops. Hun kan umulig tjene veldig godt på det. Ikke nok til både medisiner og mat.
Det er ikke et lett liv for de som ikke har noen ting. Og det er vanskelig å komme seg ut av det. Neste gang jeg møter denne dama skal jeg absolutt kjøpe meg noen drops, kanskje den krona jeg gir henne kan hjelpe henne på veien til å kjøpe seg et nytt hus?