Hjemme

Da var jeg kommet hjem til Norge igjen. Både rart, trist og godt å komme hjem. Godt å treffe alle sammen igjen, men trist at jeg ikke vet om jeg noen gang får møte alle vennene mine i Peru igjen. Alt er nesten det samme her hjemme, på en måte føles det ut som om jeg bare har vært borte en uke eller noe. Likevel så merker jeg at jeg har forandret meg. Peru har gjort noe med meg som jeg ikke helt enda kan sette ord på.

Den siste tiden i Peru har vært travel, vi har hatt så mye å gjøre at det ble til tider lite søvn. Thea hadde et stort avskjedsselskap/bursdagsselskap, vi har vært på salsakurs, tatt avskjeder med venner og familie, jobbet på senteret og pakket og ryddet. Avskjedsfesten på senteret var trist, og jeg begynte å gråte ved tanken på å ikke være sammen med de fantastiske jentene mine mer. Jeg håper Thea og jeg har satt spor etter oss hos disse jentene og at vi har fått være med på å gjøre en forandring i i livene deres, de har i alle fall vært med på å forandre meg. Jeg har så mange nye erfaringer og syn på forskjellige ting.

"De fattige" er ikke lengre bare en gruppe mennesker på andre siden av jorden som ikke har mat. "De fattige er ikke lengre bare en gruppe mennesker, mange er mine venner med hvert sitt navn, hver sin historie, hver sin fremtid. Hver enkelt av dem er et vanlig menneske som oss som bor i Norge, forskjellen er at i Norge er vi født med muligheter.
Fattigdomsbekjempelse er ikke å gi ut masse penger til alle som trenger det, fattigdomsbekjempelse er å skape muligheter.

Glimt fra ferieturen

Naa er en herlig ferietur snart over... Mye reising, mye sol og enda mere goy!
Her kommer et par bilder fra vaar lille rundtur i Peru. ¡Enjoy!

Nasca er kjent for sine mange og mystiske figurer i orkenen. For aa se dem maatte vi opp i fly.

Ser du edderkoppen?

Paa middag hos en vennefamilie som vi ble godt kjent med forste gangen vi var i Peru.

Bestemor, Kristine, Samuel, Nora, Henriette, bestefar, Roberta og Cesar.

Paaskemaaltid i kirka Mi Peru

Cuy! Marsvin er en helt vanlig middagsrett her i Peru. Smakte veldig godt:)

Utenfor den norske skolen i Arequipa.
Kristine, Henriette, Roberto, bestemor og bestefar.

Kristine og Alfred. En alpakka med pannelugg.

Henriette er faatt seg en lamakompis, eller?

Tittei! Hoyt oppe i inkariket. Ca 3600 m.o.h
-piece of cake!

Choclo er godt!

Her er jungelhuset vaart, en bungalow faktisk.

Bestefar paa baattur paa den ville, farlige elven Madre De Dios!

Etter en farlig og strabasios tur dypt inne i jungelen var det godt aa slappe av i hengekoyen

Jungelfarerene!

Jungel-lunch:)

"Korgammelheiteduifra?"

-Henriette og Kristine

Besok!

Endelig har bestemor, bestefar og soesteren min kommet hit til Peru for aa besoke meg! Vi hadde noen fine dager i Lima, med besok paa senteret, besok i vertsfamilien min og handling av turist ting. Naa derimot har vi nettopp kommet til Cusco etter noen dager ute i jungelen.
Vi reiste til en liten by som heter Puerto Maldonado og der ble vi hentet og fraktet nedover elva. Vi bodde bare 30 minutt unna byen med baat, men det var langt nok til aa miste mobildekningen. (og det var i grunnen ganske deilig!) Vi bodde veldig greit paa en liten lodge, og hadde ogsaa betalt for guidede turer i naeromraadet. Vi sto for eksempel opp klokken 05.30 for aa vaere med ut aa se paa papegoyer. De var kjempe sote og vi kom ganske naerme. Har ogsaa vaert ute paa gaatur litt innover jungelen og vasset i gjorme til oppaa leggen. Heldigvis hadde vi alle faatt laant stovler og dermed saa ble vi ikke kjempe skitne. Etter ca 3 km gange kom vi til en innsjo og der ventet en kano paa oss. Vi saa flere aligatorer og mange forskjellige typer fugler og sommerfugler. Vi padlet over til et sted med benker og fikk deilig lokal lunch som var pakket inn i bananblader. Etter vi hadde spist kunne vi bade, men etter aa ha sett aligatorer og hoert om pirajaer, anakondaer og elektriske aaler som befant seg i denne innsjoen, fristet ikke tanken noe saerlig. Da vi skulle hjem kom vi over en flokk med lekende apekatter (like som Herr Nilson i Pippi). De hoppet og spratt over hodene paa oss og etterhvert da de ble leie av besoket begynte de aa kaste frukt og notter paa oss... Heldigvis ble ingen skadet, for de nottene var temmelig harde!
Men naa har vi altsaa reist fra jungelvarme og kommet oss til kalde Cusco. Vi kom hit i ettermiddag, men har allerede rukket og spise suppe med tarmer og bli overfalt av selgere og unger som vil at vi skal ta bilde av dem. I morgen reiser vi for aa se paa noen ruiner i en dal like i naerheten, Machu Pichu har vi bestemt oss for aa hoppe over for alle oss har vaert der foer..
Paasken skal feires i Arequipa, der skal vi mote bestemor og bestefars venner. (De har bodd i Arequipa i 6 aar) Saa jeg gleder meg masse til dagene framover..
Bilder fra turen faar komme etterhvert!

En livshistorie

Jeg har ofte vært irritert på ei dame som går å selger sukkertøy i gaten. Hun prater så kjempe mye og skjønner ikke at jeg ikke bestandig har så lyst til å prate med henne. Og jeg skjønner aldri hva hun snakker om, for hun snakker så utydelig og fort. Hun prater også mye med Armando, Pappaen min her i Peru, og han fortalte meg her om dagen historien til denne dama.

Hun er mor til tre voksne jenter, som alle har flyttet ut av landet. En bor i Chile, en annen i Tyskland og den siste i Spania. Dropsdamen har nesten ikke kontakt med jentene sine, for de vil helst ikke ha noe kontakt. Da hun var ung fikk hun diagnosen Schizofreni og i tillegg til dette har hun epilepsi. Det er klart at det er vanskelig med begge disse diagnosene.
For noen år siden reiste hun og mannen hennes til datteren i Chile. Det var meningen at de skulle bo der hos henne, så de solgte huset sitt for å få penger nok til billetten. Problemet var at det ble ikke så bra i Chile som de hadde håpet, så de reiste tilbake hit til Jose Galvez. Nå bor de i et skur oppe i fjellsiden her. Mannen hennes har alkoholproblemer og hun går rundt hver eneste dag og selger drops. 20 øre per drops. Hun kan umulig tjene veldig godt på det. Ikke nok til både medisiner og mat.
Det er ikke et lett liv for de som ikke har noen ting. Og det er vanskelig å komme seg ut av det. Neste gang jeg møter denne dama skal jeg absolutt kjøpe meg noen drops, kanskje den krona jeg gir henne kan hjelpe henne på veien til å kjøpe seg et nytt hus?

Jeg gleder meg til å bli mamma

Jeg har alltid hatt lyst til å bli mor, og det er egentlig noe jeg har gledet meg til lenge, men nå begynner det å gå opp for meg for en fin jobb det er. For det er absolutt en jobb, 24 timer i døgnet skal du passe på dette barnet. Sørge for at barnet har det bra, er ren, får nok mat og vann. I tillegg må man følge med på hvordan barnet utvikler seg, og lære det viktige ting som å prate, spise, gå og normal folkeskikk. Jeg beundrer virkelig jentene på senteret, de er virkelig flinke med barna sine. Selv om ungene ofte er litt skitne eller de ligger å skriker litt lenge for mora ikke hører babyen sin, så er de gode mødre. Alle er kjempe glade i sine barn, ingen av ungene mangler kjærlighet. Jentene på senteret er ikke bare mødre, de er også tenåringer. Som tenåring er man ofte i en litt ekstra sårbar posisjon. De sliter ofte med å «finne seg selv» og slike ting. I tillegg til dette holder disse jentene på med å bearbeide en vond fortid, noen er voldtatt, andre har ikke foreldre og noen er utsatt for mishandling. Det er ganske mye ting å bearbeide når man i tillegg skal passe på et barn og tilpasse seg rollen som mamma. Når en 13 år gammel jente klarer å takle alt dette, og likevel le og tulle, leke og ha det gøy, da tenker jeg at jeg skal klare helt fint å bli mamma og alle utfordringene det gir. Og selv om det er jobb med babyer/barn, så er det jo for det meste en koselig jobb som jeg gleder meg til!

Juan Carlos og jeg

Ikke det at jeg er begynt å planlegge noe enda... :)

Cielo, Juan Carlos og Miguel.

Som sagt før dro vi til Chile for å feire nyttår, og gjett om vi fikk en super start på det nye året. Kvelden startet med en litt dårlig middag på den eneste restauranten som var åpen på nyttårsaften. I Peru er det alltid noe som er åpent og vi hadde glemt å ta med i planleggingen at det kanskje var annerledes i Chile. Selv om vi spiste på et sted vi aldri ville gått innom på en vanlig dag så var heldigvis maten god og ingen ble syke av maten etterpå. Etter middag gikk vi hjem til hostellet vårt for å spise dessert, gèle, vin og norsk melkesjokolade. Da klokken nærmet seg midnatt gikk vi ned på stranden for å se på fyrverkeriet og menge oss med de lokale. Etter champagne og nyttårsraketter gikk vi på en konsert og danset litt. Vi laget en jenka og fikk med oss mange Chilenere på det også. Kjempe gøy!

Hostellet vi sov på var forresten utrolig koselig, hvis noen tenker på å dra til Arica er "Sunny days" stedet å bo! Verten var kjempekoselig og hjelpsom og han snakket engelsk, noe som gjorde det enda lettere med kommunikasjon. Vi fikk nydelig frokost hver dag og alle som bodde på hostellet spiste på samme langbord, nesten som en familie. I tillegg hadde vi kjøkken til disposisjon, slik at vi kunne lage mat selv.

1. januar da vi satt å spiste frokost fant vi plutselig ut at vi ville reise til Puno. Så da heiv vi oss rundt og pakket og plutselig befant vi oss tilbake i Peru. Puno var kjempe kaldt, spesielt siden vi kom rett i fra 35 grader og strandliv. Vi måtte rett og slett kjøpe oss ulltøy, votter og lue. Byen Puno ligger rett ved Titicacasjøen og derfra reiste vi ut på sjøen for å se på sivøyene. Det er veldig interessant at man lagde øyer ute i sjøen slik. Likevel var det litt skuffende at det var så turistinfisert som det var. Alle som bodde ute på øyene gikk i tradisjonelle klær, og sang sanger på engelsk til oss. Twinkle, twinkle little star blir ikke helt det samme etter dette... Spesielt å sitte i en sivbåt og høre på to små gutter på 5 og 9 år synge sanger på engelsk, fransk og diverse andre språk for så å be om penger for det.

Etter Puno reiste vi videre til La Paz, Bolivia for å utforske byen litt før vi skulle på infield. La Paz er en skikkelig koselig by, men det var trist å se alle de fattige menneskene som tiggde på gaten. Vi har noen av dem i Lima også, men ikke så mange og det er litt mindre tydelig i Lima siden byen er så stor og ikke har et veldig tydelig sentrum.

Vi reiste med buss hjem, veldig gøy å se litt mer av Peru, men 26 timer i en buss der det var over 30 grader var vi ganske lei av å reise! Kjempe deilig å komme tilbake på senteret! Thea og jeg skulle ikke begynne å jobbe før noen dager etter vi kom hjem, men vi måtte ta oss en tur på senteret på besøk dagen etter vi kom hjem. Deilig å møte jentene igjen, og jeg tror de har savnet oss litt også. De ble hvertfall veldig glade da vi kom tilbake. "Thea og Kristine kommer!", "Nå er de her!" var det vi ble møtt med før alle samlet seg rundt oss for å høre om turen vår. Babyene hadde vokst og det er flyttet inn fire nye jenter på senteret. Absolutt veldig deilig å komme hjem, det blir nok ei stund til jeg reiser bort igjen... Og jeg er begynt å grue meg til å reise hjem!

Nyttårsmiddagen

Guro, Thea og jeg i feststemning!

Champagne for å ønske det nye året velkommen

Thea og jeg på Titicacasjøen

Jeg lever!!

Da har jeg syklet paa verdens farligste vei, og det var kjempe morsomt! Naa er jeg i La Paz og her finnes det en vei som blir kalt for doedsveien. I 2008 var det 46 personer som doede paa denne veien, ogsaa noen turister. 46 doede mennesker er forresten et ganske lavt tall, det er aapnet en mindre farlig vei saa denne veien er ikke lengre veldig traffikert. Hittil i aar har det bare gaatt et ras, men ingen menneskeliv er gatt tapt saa langt i 2009.
Kristin, Thea og jeg begynte syklinga paa over 4500 m.o.h og vi satt paa sykkelen 6 mil nedover til ca 1000 m.o.h. Turen sluttet nesten nede i jungelen og det var utrolig vakker natur hele veien. Vi saa ogsaa mange store sommerfugler og et par orner, men det som var mest morsomt var aa sykle nedeover. Tror kanskje jeg skal begynne med montain biking naar jeg kommer hjem til Norge...
Kristin har mange bilder av turen paa sin blogg.

Thea og Kristin før vi begynte å sykle.

Dette er på det høyeste punktet på veien, og det var ganske kaldt der

Fornøyde syklere