Hjemme

Da var jeg kommet hjem til Norge igjen. Både rart, trist og godt å komme hjem. Godt å treffe alle sammen igjen, men trist at jeg ikke vet om jeg noen gang får møte alle vennene mine i Peru igjen. Alt er nesten det samme her hjemme, på en måte føles det ut som om jeg bare har vært borte en uke eller noe. Likevel så merker jeg at jeg har forandret meg. Peru har gjort noe med meg som jeg ikke helt enda kan sette ord på.

Den siste tiden i Peru har vært travel, vi har hatt så mye å gjøre at det ble til tider lite søvn. Thea hadde et stort avskjedsselskap/bursdagsselskap, vi har vært på salsakurs, tatt avskjeder med venner og familie, jobbet på senteret og pakket og ryddet. Avskjedsfesten på senteret var trist, og jeg begynte å gråte ved tanken på å ikke være sammen med de fantastiske jentene mine mer. Jeg håper Thea og jeg har satt spor etter oss hos disse jentene og at vi har fått være med på å gjøre en forandring i i livene deres, de har i alle fall vært med på å forandre meg. Jeg har så mange nye erfaringer og syn på forskjellige ting.

"De fattige" er ikke lengre bare en gruppe mennesker på andre siden av jorden som ikke har mat. "De fattige er ikke lengre bare en gruppe mennesker, mange er mine venner med hvert sitt navn, hver sin historie, hver sin fremtid. Hver enkelt av dem er et vanlig menneske som oss som bor i Norge, forskjellen er at i Norge er vi født med muligheter.
Fattigdomsbekjempelse er ikke å gi ut masse penger til alle som trenger det, fattigdomsbekjempelse er å skape muligheter.

Glimt fra ferieturen

Naa er en herlig ferietur snart over... Mye reising, mye sol og enda mere goy!
Her kommer et par bilder fra vaar lille rundtur i Peru. ¡Enjoy!

Nasca er kjent for sine mange og mystiske figurer i orkenen. For aa se dem maatte vi opp i fly.

Ser du edderkoppen?

Paa middag hos en vennefamilie som vi ble godt kjent med forste gangen vi var i Peru.

Bestemor, Kristine, Samuel, Nora, Henriette, bestefar, Roberta og Cesar.

Paaskemaaltid i kirka Mi Peru

Cuy! Marsvin er en helt vanlig middagsrett her i Peru. Smakte veldig godt:)

Utenfor den norske skolen i Arequipa.
Kristine, Henriette, Roberto, bestemor og bestefar.

Kristine og Alfred. En alpakka med pannelugg.

Henriette er faatt seg en lamakompis, eller?

Tittei! Hoyt oppe i inkariket. Ca 3600 m.o.h
-piece of cake!

Choclo er godt!

Her er jungelhuset vaart, en bungalow faktisk.

Bestefar paa baattur paa den ville, farlige elven Madre De Dios!

Etter en farlig og strabasios tur dypt inne i jungelen var det godt aa slappe av i hengekoyen

Jungelfarerene!

Jungel-lunch:)

"Korgammelheiteduifra?"

-Henriette og Kristine

Besok!

Endelig har bestemor, bestefar og soesteren min kommet hit til Peru for aa besoke meg! Vi hadde noen fine dager i Lima, med besok paa senteret, besok i vertsfamilien min og handling av turist ting. Naa derimot har vi nettopp kommet til Cusco etter noen dager ute i jungelen.
Vi reiste til en liten by som heter Puerto Maldonado og der ble vi hentet og fraktet nedover elva. Vi bodde bare 30 minutt unna byen med baat, men det var langt nok til aa miste mobildekningen. (og det var i grunnen ganske deilig!) Vi bodde veldig greit paa en liten lodge, og hadde ogsaa betalt for guidede turer i naeromraadet. Vi sto for eksempel opp klokken 05.30 for aa vaere med ut aa se paa papegoyer. De var kjempe sote og vi kom ganske naerme. Har ogsaa vaert ute paa gaatur litt innover jungelen og vasset i gjorme til oppaa leggen. Heldigvis hadde vi alle faatt laant stovler og dermed saa ble vi ikke kjempe skitne. Etter ca 3 km gange kom vi til en innsjo og der ventet en kano paa oss. Vi saa flere aligatorer og mange forskjellige typer fugler og sommerfugler. Vi padlet over til et sted med benker og fikk deilig lokal lunch som var pakket inn i bananblader. Etter vi hadde spist kunne vi bade, men etter aa ha sett aligatorer og hoert om pirajaer, anakondaer og elektriske aaler som befant seg i denne innsjoen, fristet ikke tanken noe saerlig. Da vi skulle hjem kom vi over en flokk med lekende apekatter (like som Herr Nilson i Pippi). De hoppet og spratt over hodene paa oss og etterhvert da de ble leie av besoket begynte de aa kaste frukt og notter paa oss... Heldigvis ble ingen skadet, for de nottene var temmelig harde!
Men naa har vi altsaa reist fra jungelvarme og kommet oss til kalde Cusco. Vi kom hit i ettermiddag, men har allerede rukket og spise suppe med tarmer og bli overfalt av selgere og unger som vil at vi skal ta bilde av dem. I morgen reiser vi for aa se paa noen ruiner i en dal like i naerheten, Machu Pichu har vi bestemt oss for aa hoppe over for alle oss har vaert der foer..
Paasken skal feires i Arequipa, der skal vi mote bestemor og bestefars venner. (De har bodd i Arequipa i 6 aar) Saa jeg gleder meg masse til dagene framover..
Bilder fra turen faar komme etterhvert!

En livshistorie

Jeg har ofte vært irritert på ei dame som går å selger sukkertøy i gaten. Hun prater så kjempe mye og skjønner ikke at jeg ikke bestandig har så lyst til å prate med henne. Og jeg skjønner aldri hva hun snakker om, for hun snakker så utydelig og fort. Hun prater også mye med Armando, Pappaen min her i Peru, og han fortalte meg her om dagen historien til denne dama.

Hun er mor til tre voksne jenter, som alle har flyttet ut av landet. En bor i Chile, en annen i Tyskland og den siste i Spania. Dropsdamen har nesten ikke kontakt med jentene sine, for de vil helst ikke ha noe kontakt. Da hun var ung fikk hun diagnosen Schizofreni og i tillegg til dette har hun epilepsi. Det er klart at det er vanskelig med begge disse diagnosene.
For noen år siden reiste hun og mannen hennes til datteren i Chile. Det var meningen at de skulle bo der hos henne, så de solgte huset sitt for å få penger nok til billetten. Problemet var at det ble ikke så bra i Chile som de hadde håpet, så de reiste tilbake hit til Jose Galvez. Nå bor de i et skur oppe i fjellsiden her. Mannen hennes har alkoholproblemer og hun går rundt hver eneste dag og selger drops. 20 øre per drops. Hun kan umulig tjene veldig godt på det. Ikke nok til både medisiner og mat.
Det er ikke et lett liv for de som ikke har noen ting. Og det er vanskelig å komme seg ut av det. Neste gang jeg møter denne dama skal jeg absolutt kjøpe meg noen drops, kanskje den krona jeg gir henne kan hjelpe henne på veien til å kjøpe seg et nytt hus?

Jeg gleder meg til å bli mamma

Jeg har alltid hatt lyst til å bli mor, og det er egentlig noe jeg har gledet meg til lenge, men nå begynner det å gå opp for meg for en fin jobb det er. For det er absolutt en jobb, 24 timer i døgnet skal du passe på dette barnet. Sørge for at barnet har det bra, er ren, får nok mat og vann. I tillegg må man følge med på hvordan barnet utvikler seg, og lære det viktige ting som å prate, spise, gå og normal folkeskikk. Jeg beundrer virkelig jentene på senteret, de er virkelig flinke med barna sine. Selv om ungene ofte er litt skitne eller de ligger å skriker litt lenge for mora ikke hører babyen sin, så er de gode mødre. Alle er kjempe glade i sine barn, ingen av ungene mangler kjærlighet. Jentene på senteret er ikke bare mødre, de er også tenåringer. Som tenåring er man ofte i en litt ekstra sårbar posisjon. De sliter ofte med å «finne seg selv» og slike ting. I tillegg til dette holder disse jentene på med å bearbeide en vond fortid, noen er voldtatt, andre har ikke foreldre og noen er utsatt for mishandling. Det er ganske mye ting å bearbeide når man i tillegg skal passe på et barn og tilpasse seg rollen som mamma. Når en 13 år gammel jente klarer å takle alt dette, og likevel le og tulle, leke og ha det gøy, da tenker jeg at jeg skal klare helt fint å bli mamma og alle utfordringene det gir. Og selv om det er jobb med babyer/barn, så er det jo for det meste en koselig jobb som jeg gleder meg til!

Juan Carlos og jeg

Ikke det at jeg er begynt å planlegge noe enda... :)

Cielo, Juan Carlos og Miguel.

Som sagt før dro vi til Chile for å feire nyttår, og gjett om vi fikk en super start på det nye året. Kvelden startet med en litt dårlig middag på den eneste restauranten som var åpen på nyttårsaften. I Peru er det alltid noe som er åpent og vi hadde glemt å ta med i planleggingen at det kanskje var annerledes i Chile. Selv om vi spiste på et sted vi aldri ville gått innom på en vanlig dag så var heldigvis maten god og ingen ble syke av maten etterpå. Etter middag gikk vi hjem til hostellet vårt for å spise dessert, gèle, vin og norsk melkesjokolade. Da klokken nærmet seg midnatt gikk vi ned på stranden for å se på fyrverkeriet og menge oss med de lokale. Etter champagne og nyttårsraketter gikk vi på en konsert og danset litt. Vi laget en jenka og fikk med oss mange Chilenere på det også. Kjempe gøy!

Hostellet vi sov på var forresten utrolig koselig, hvis noen tenker på å dra til Arica er "Sunny days" stedet å bo! Verten var kjempekoselig og hjelpsom og han snakket engelsk, noe som gjorde det enda lettere med kommunikasjon. Vi fikk nydelig frokost hver dag og alle som bodde på hostellet spiste på samme langbord, nesten som en familie. I tillegg hadde vi kjøkken til disposisjon, slik at vi kunne lage mat selv.

1. januar da vi satt å spiste frokost fant vi plutselig ut at vi ville reise til Puno. Så da heiv vi oss rundt og pakket og plutselig befant vi oss tilbake i Peru. Puno var kjempe kaldt, spesielt siden vi kom rett i fra 35 grader og strandliv. Vi måtte rett og slett kjøpe oss ulltøy, votter og lue. Byen Puno ligger rett ved Titicacasjøen og derfra reiste vi ut på sjøen for å se på sivøyene. Det er veldig interessant at man lagde øyer ute i sjøen slik. Likevel var det litt skuffende at det var så turistinfisert som det var. Alle som bodde ute på øyene gikk i tradisjonelle klær, og sang sanger på engelsk til oss. Twinkle, twinkle little star blir ikke helt det samme etter dette... Spesielt å sitte i en sivbåt og høre på to små gutter på 5 og 9 år synge sanger på engelsk, fransk og diverse andre språk for så å be om penger for det.

Etter Puno reiste vi videre til La Paz, Bolivia for å utforske byen litt før vi skulle på infield. La Paz er en skikkelig koselig by, men det var trist å se alle de fattige menneskene som tiggde på gaten. Vi har noen av dem i Lima også, men ikke så mange og det er litt mindre tydelig i Lima siden byen er så stor og ikke har et veldig tydelig sentrum.

Vi reiste med buss hjem, veldig gøy å se litt mer av Peru, men 26 timer i en buss der det var over 30 grader var vi ganske lei av å reise! Kjempe deilig å komme tilbake på senteret! Thea og jeg skulle ikke begynne å jobbe før noen dager etter vi kom hjem, men vi måtte ta oss en tur på senteret på besøk dagen etter vi kom hjem. Deilig å møte jentene igjen, og jeg tror de har savnet oss litt også. De ble hvertfall veldig glade da vi kom tilbake. "Thea og Kristine kommer!", "Nå er de her!" var det vi ble møtt med før alle samlet seg rundt oss for å høre om turen vår. Babyene hadde vokst og det er flyttet inn fire nye jenter på senteret. Absolutt veldig deilig å komme hjem, det blir nok ei stund til jeg reiser bort igjen... Og jeg er begynt å grue meg til å reise hjem!

Nyttårsmiddagen

Guro, Thea og jeg i feststemning!

Champagne for å ønske det nye året velkommen

Thea og jeg på Titicacasjøen

Jeg lever!!

Da har jeg syklet paa verdens farligste vei, og det var kjempe morsomt! Naa er jeg i La Paz og her finnes det en vei som blir kalt for doedsveien. I 2008 var det 46 personer som doede paa denne veien, ogsaa noen turister. 46 doede mennesker er forresten et ganske lavt tall, det er aapnet en mindre farlig vei saa denne veien er ikke lengre veldig traffikert. Hittil i aar har det bare gaatt et ras, men ingen menneskeliv er gatt tapt saa langt i 2009.
Kristin, Thea og jeg begynte syklinga paa over 4500 m.o.h og vi satt paa sykkelen 6 mil nedover til ca 1000 m.o.h. Turen sluttet nesten nede i jungelen og det var utrolig vakker natur hele veien. Vi saa ogsaa mange store sommerfugler og et par orner, men det som var mest morsomt var aa sykle nedeover. Tror kanskje jeg skal begynne med montain biking naar jeg kommer hjem til Norge...
Kristin har mange bilder av turen paa sin blogg.

Thea og Kristin før vi begynte å sykle.

Dette er på det høyeste punktet på veien, og det var ganske kaldt der

Fornøyde syklere

Julefeiring

Da var jula vel overstàtt og et nytt àr stàr pà trappene. Thea og jeg feiret jul sammen med jentene pà senteret pà dagen ogsà dro vi til hver vaar familie pà kvelden. Julen i Peru begynner ved midnatt den 24. desember og dermed kunne vi ferie norsk jul sammen med jentene og peruansk jul sammen med familien. Norsk jul var vel à overdrive siden vi var ute og koste oss i solen mesteparten av formiddagen med badebasseng og volleyball, men siden vi spiste julegroet med mandel og pepperkaker sà var det ikke helt peruansk heller.
Ca klokken 23 dro familien min til min bestemor for à ferie julen hos henne sammen onkler og tanter og soeskenbarn. Ved midnatt ble himmelen opplyst av fyrverkeri og pakker ble utdelt. Det er ikke sà vanlig med pakker, men de minste av mine soeskenbarn fikk hver sin pakke fra foreldrene sine. Etterpà var middagen klar og vi spiste kalkun og drakk varm sjokolade til. Paneton ble det ogsà litt av. Sà var julaften over og vi dro hjem og la oss. Veldig annerledes julaften, men det var veldig koselig.

Jeg maa bare beklage pà det sterkeste at jeg ikke har bilder fra julen, men akkurat nà er jeg i Chile pà ferie sammen med Kristin, Thea, Vegard, Guro, Janne og Elin. Kjempe koselig! Kom nettopp opp fra stranden hvor vi har solt oss i noen timer. Deilig med avslapping og à moete de andre igjen. Det kommer sikkert bilder etterhvert, men etter Chile skal vi til Bolivia pà infield, sà det kan bli en stund til bildene kommer... Noen bilder finner du pà Theas blogg.

Hverdagsliv

Vi jobber på senteret fem dager i uken fra klokken 8.00 på morgenen til klokken 17.00/18.00 hver dag. Ofte glemmer vi av tiden og er på jobb enda lengre. Vi trives på jobb og er veldig glade i jentene. Derfor tenkte jeg å bare legge ut litt bilder fra hverdagen vår her.

Gabriella og Milena med Gloria og Cielo i bakgrunnen

Bertha med sin sønn Josè Esteban

Leonardo og Juan Carlos fargelegger

Luz, Fiama og Pilar lager mat

Ellers så nærmer det seg jul her, og det merker vi godt! Hvertfall på all pynten som kommer opp rundt omkring. Julefølelsen mangler, men det er jo ikke så rart her vi vaser rundt i korstbukse og singlett og det blir varmere og varmere for hver dag som går. Hjemme har juletreet kommet opp (29. november satte vi det opp... Ikke en dag for tidlig!!). Juletreet vårt spiller musikk og har lys som blinker i takt med musikken. Ikke dårlig!

Diana pynter juletreet.

Turist for en dag

Thea og jeg føler at vi er kommet litt inn i kulturen her, og at vi ikke er helt turister lengre. Vi har bodd her i nesten to måneder, snakker språket ganske greit og vi kjenner mange mennesker her. I går reiste Thea og jeg til Miraflores for å handle litt småting til jul. Thea skal blant annet lage adventskalender til «søsteren sin». Vi hadde hørt om et turistmarked og bestemte oss for å være ekte turister, handle «typiske» peruting og gå på Starbucks etterpå. Da vi kom til markedet oppdaget vi at det ikke bare var ett marked, men mange. Tror vi var innom fire av markedene som lå i samme gate, men alle markedene hadde stortsett det samme innholdet så vi orket ikke flere markeder. Deilig å bare kunne gå rundt uten å bli stirret på fra alle kanter. Det var mange gringoer (hvite) der, og de fleste i Miraflores er vant med turister. Deilig å høre engelsk og vite at jeg kunne kommunisere med dem hvis jeg ville. Morsomt å høre amerikanere snakke spansk, men det får meg til å tenke på hvordan min spansk høres ut. Antakelig like morsom!
Likevel var det deilig å komme hjem til Jose Galvez, komme tilbake til hverdagslivet på jobb. I dag har vi bare koset oss siden det er søndag. Sett på film, gjort litt håndarbeid og lekt med de skjønne små.

Thea og Cielo. Cielo blir forresten 1 år på tirsdag

Til matretten "aji de gallina" (Høne med chili) trenger man høner. Stakkars!!

Luz, Fiama og Pilar lager mat

Bianca og meg

Paneton i lange baner!!!

Paneton er en kake som peruanere spiser til jul. De minner veldig om norsk julekake, både i smak og utseende. Hvert år baker senteret mange paneton som de selger til folk rundt omkring. Noen skal ha kjempe mange, vi har f.eks. en bestilling på 1500. Det er mange paneton! Bakeren her på senteret baker 76 paneton hver eneste dag for å klare bestillingen. Noen av jentene, Thea og jeg hjelper til med å pakke panetonene i poser og lagre dem på et lager. Problemet er at dette lagret er ganske lite, det ble fullt etter 232 paneton. Lagret er dessuten et stykke fra bakeriet og vi må bære alle kakene bort til lagret. På et stekebrett er det plass til 8 paneton, det vil si at det blir mange turer fram og tilbake. Men det er bare deilig, for det blir ofte den eneste trimmen vi får.
Vi måtte selvsagt ha en liten fotosession med panetonene:

Paneton!

Alexandra og jeg pakker panetonene i poser

Thea flytter panetonene til lagret i en barnevogn

Sjefen for panetonlageret

Leidy og Thea

Fram til nå:

Det er bestandig mye nytt å se på og oppleve her i Peru. Blant annet så har jeg:


Tatt masse buss, det er veldig billig og veldig morsomt!

Sluttet å skylle ned dopapir i doen. (her kaster man papiret i en søppelbøtte ved siden av doen)

Kjøpt to mangoer for en krone per stykk, og det var visst ikke så billig...

Spist mange ting jeg ikke ville spist i Norge.

Spist kylling hver dag tre uker i strekk. Kyllingen her er veldig god, og det finnes så mange varianter av kylling at jeg er ikke lei enda.

Hatt min første engelsktime med jentene.

Vært på besøk hos familier som nesten ikke har noen ting.

Vasket kjøkkenet på senteret sammen med alle jentene.

Vært mamma for en dag, Thea og jeg passet på Cielo hele lørdagen.

Fått masse oppmerksomhet fra menn i alle aldere. (plystring, tuting fra biler, «hello! I love you!» er hverdagskost)

Blitt forundret over alle de forskjellige yrkene det er mulig å ha, bensinfyller og dopapirutdeler er noen av dem.

Danset salsa ute på byen.

Fått utfordret intimgrensa mi ganske mange ganger, både ute på byen og på bussene.

Blitt kjent med mange flotte mennesker.

Kysset mange folk på kinnet (det er slik man hilser på hverandre her i Peru. Veldig koselig!)

Sett mennesker som ikke har noe sted å bo.

Studert på et universitet her i Lima og fått diplom med karakteren 17.

Tatt masse bilder av skjønne barn.

Lagret 232 panetoner (julekaker) på et lager. (senteret skal selge 1500 paneton den 15.november, så det blir enda flere...)


Tror listen blir mer oppdatert etterhvert. Har det i hvertfall veldig bra og koser meg hver eneste dag! Nå er sommeren begynt å komme og vi har en del dager som er ganske varme. Slipper hvertfall å gå med jakke :) Og jeg er begynt å bli litt brunere. Deilig!

første dag på senteret

I dag har Thea og jeg hatt vår første arbeidsdag. Vi skal jobbe fra 8.00 til 17.00 hver mandag, onsdag og fra 8.00 til 18.00 hver tirsdag og torsdag. Annen hver helg skal vi ha fri fredag og lørdag og de andre helgene har vi fri lørdag og søndag. Thea og jeg har ansvaret for at jentene gjør sine arbeidsoppgaver og at de jentene som går på skolen kommer tidsnok til timene. På mandager skal vi lære jentene aerobic og på onsdager skal vi lære dem engelsk og ha litt forgivning. Vi skal gi engelskundervisning til barnehagebarna, altså barn fra 3-5 år. Det blir spennende. Hver tirsdag og torsdag skal vi passe de fire eldste barna i to timer mens mødrene deres har forskjellige kurs. Jeg synes denne timeplanen høres veldig spennende ut, og jeg synes vi har fått mange flotte oppgaver. Gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang og til å bli kjent med jentene.

Dagen i dag har blitt brukt til å bli bedre kjent med jentene, passing av barn, handling og vasking. På lørdag hadde senteret basar og fikk inn endel penger som vi i dag brukte på å handle inn masse mat. 14 jenter og 13 barn trenger veldig mye mat! Etter vi hadde vært å handlet hadde staben på senteret et velkomstmøte med oss voluntørene. Vi bestemte timeplanen vår og hvilke jenter vi har spesielt ansvar for. Siden det er 14 jenter har Thea og jeg fått 7 jenter hver som vi skal ha ekstra oppfølging med og vi skal passe på at våre jenter gjør sine oppgaver.
Da vi var å handlet kjøpte vi litt godterier til jentene siden vi hadde vår første dag på senteret. Vi samlet alle jentene og Janet, psykologen på senteret, presenterte oss ordentlig og fortalte litt om arbeidsopgavene våre. Etterpå lekte vi «Sheriff» og «fruktsalat». Jentene syntes det var fryktelig morsomt, jeg tror vi må gjøre det igjen. Så spiste vi godterier og pratet litt. Jentene er så flotte, jeg gleder meg virkelig til å bli bedre kjent med dem! Vi hadde en liten fotosession på slutten, det ble stor suksess. Jentene liker veldig godt at vi tar bilder av barna deres, og jeg liker veldig godt å ta bilder av barna, så det er en god match!

Gisella med Aimee, Gabriella med Milena og Esperanza med datteren sin

Det er så rart at disse 14, 15 og 16 åringene er mødre. De er jo så unge, bare barn selv. Jeg kunne hvertfall ikke ta vare på meg selv når jeg var 14, og langt mindre et barn i tillegg til meg selv. Av og til tar jeg meg selv i å tenke at barna bare er dukker, leketøy, men disse barna er faktisk små mennesker som trenger oppmersomhet hele døgnet. De er helt avhengig av moren sin. En dukke kan man legge fra seg når man blir lei, men babyen trenger sin mamma. Jentene kan bruke hverandre som avløsning, men babyene trenger sin egen mor mest.

Leidy med datteren Mercedes

Milena og jeg

Skjoenne Juan Carlos

Jeg er kanskje treig, men nå er det begynt å gå opp for meg at jeg faktisk er i Peru, at jeg faktisk skal begynne å jobbe på mødrehjemmet om bare en uke. Det er en god følelse og jeg gleder meg over hva de neste månedene kommer til å inneholde!

Vi blir bedre og bedre kjent her, nå trenger vi ikke hjelp til å finne ut hvor vi skal gå av bussen lengre, vi er begynt å blitt vant med mannfolk som plystrer og stirrer og vi forstår mer og mer spansk. Det med mannfolk som plystrer og egentlig de fleste som stirrer burde nesten få sitt eget blogginnlegg for der har vi mange morsomme historier! Bl.a. da en buss kjørte forbi Thea og meg og vi kunne ikke høre annet enn «hola, bonitas!», «I love you» og plystring. En annen morsom historie var en dag Vegard, Thea, Guro og jeg var i centro de Lima. Vi satt på trappen utenfor katedralen og spiste is i finværet da det plutselig kommer en jente og spør oss om noe. Hun snakket litt fort, men vi var ganske sikre på at hun spurte om vi kunne ta noen bilder for henne slik at alle ble med på bilde. «Si, claro» svarer vi, og plutselig blir vi tatt bilde av med tre forskjellige kamera sammen med denne jenta. Sikkert morsomt med bilder av blonde, lyse normenn som man ikke kjenner. 5 minutter etter at de er gått kommer ei mor med ei jente på kanskje tre år og spør om ikke vi hadde lyst til å være med på et bilde sammen med jenta hennes. Det er nesten litt som å være i en dyrehage, men her er det vi som er attraksjonen. Spennende, men veldig rart!

Min mamà her i Peru, Diana, hadde bursdag på fredag. Familien, de ansatte ved mødresenteret og Thea og jeg ble invitert. Det var veldig morsomt og det ble mye dansing. Thea og jeg har jo øvd litt på salsa, så det var store forventninger til oss. Tror det var ganske god underholding å se oss danse, det smilte hvertfall veldig!

Diana og jeg

I går dro alle nordmennene til feriehuset til Malena som jobber for Strømmestiftelsen her i Lima. De har et hus litt utenfor Lima, rett ved sjøen. Vi har bada og kosa oss masse! Morsomt med de store bølgene i Stillehavet og deilig med basseng i hagen! Det er fortsatt ganske tidlig på våren her og sommeren begynner ikke før i desember, så vi hadde hele stranden for oss selv. Vannet var kanskje ikke så veldig varmt, men det var jo ikke kaldt heller, og er man ved Stillehavet så er man ved Stillehavet og da må man bade. Vi hadde vært å kjøpt masse grillmat og frukt og vi spiste stortsett hele dagen, og bare slappa av. Var ganske godt å ikke være nødt til å formulere settninger på spansk og heller kommunisere på engelsk. Merkelig hvor lett det blitt å snakke engelsk, det er ikke noe problem lengre! Vi avsluttet dagen med solnedgang og firhjulskjøring på stranden.

Her i dette gule huset bor jeg.

Busstoppet mitt.

Jeg med Stillehavet i bakgrunnen

På stranden

Janne og jeg kjører firhjuling